Så var den herlige juletid over mad alt for mye mat.
Mandag startet jeg på jobb igjen. Det var ett himla snøvær og etter 15 minutters kosting og skraping var bilen klar for veien. Vindusviskerene gikk for fult og det samme gjorde varmapperatet for å få duggen av vinduene.
Da skjedde detmidt i Sanneseth stigninga sviktet vindusviskerene begge to. Vinduet ble tettere og tettere av snå så på Tuva var det å stoppe for å få ren rute. Neste stopp var busskuret på Leivset. Der stod Martin fysioterapeuten og ventet på bussen. Han hjalp meg med vindusviskeren jag sa hade og kjørte videre.
Spjoing da jeg kom på kontoret kom jeg på åååååå Martin kunne jo ha fått sitte på han har kontor i samme gang som jeg arbeider.
Neste morgen stod Martin igjen og ventet på bussen, da stoppet jeg å tok ham på. jeg måtte spørre ham om han trodde jeg var steike tullete og helt dement ettersom jeg kjørte i fra ham i går.
Ja ja slik går dagene her.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Jeg blir så glad når jeg skjønner at det er et familiegen, da har vi god grunn alle mann!
Legg inn en kommentar