Takk til januar.

Månedens siste dag har virkelig gitt en nydelig himmel i minne Her ut gjennom fjorden mot Bodø og over Rognan og Vik. I dag var vi en tur på hytta. Arnfinn fikk endelig i orden skuteren så nå fikk Ask og Birk trent litt kondis. Vi skal ikke klage på den. De har god fart på seg. På hytta var det ute 3,5 varmegrader mens inne i hytta var det hele 3,7 minusgrader. Så kom ikke å si at hytta ikke er godt isolert. Ellers har det vært ordentlig vinter med flere uker med østavind og bitende kaldt. Tenk det om et par måneder kommer våren. Juhu....

Husånden kom i dag til meg.

I dag morges kom ånden over meg. Det var husmorånden og da var det bare å kaste seg rundt før den dro sin vei. Bildet er Emma 3 år som holder på å vaske på kjøkkenet.
Før Arnfinn hadde fått røkt sin første røyk og slurpa i seg den første kaffekoppen hadde jeg tatt av senga, tømt ovnen for aske støvsuga og satt på en maskin med klær. Jeg har baka rundstykker, rydda og gjort reint på datarommet og badet og vaska enda mere klær samt hengt opp noen bilder.
Arnfinn fikk dårlig samvittighet over at han ikke gjorde noe så han gikk og fikk fiksa giret på skuteren slik at reversen virker.
Merk dere det alle som leser denne bloggen at det var i januar i år ånden kom over meg og mitt hus.
Men nå ved mørkets frambrudd er den dratt sin vei. Nå er det bare den store matta igjen som henger ute på altanen til tørk etter at den har blitt vasket den også.

Sola kommer.

Birk har oppdaget naturfilmene på tv. Han er helt med når det er om dyr som dekker hele skjermen. I går fikk han med seg ett program om elgen. Helt til Ask syns det begynte å bli kjedelig. Da får Birk gjennomgå. Det er sant som sies at hunden blir lik sin eier. Johan elsker å terge å erte seg og slik er Ask også. Han kan stille seg helt inntil øret til Birk og bjeffe flere ganger reagerer ikke Birk hopper Ask til og biter ham i et ene bakbeinet. Ja ja søskenkjerlighet.
I dag var Ask, Birk, Guri, den store snowraseren, skiene mine og jeg en tur på hytta. Det er hardt å gå så stykkevis på det bratteste kunne jeg ta skiene av meg å gå. Bjønndalen er seig for ett slit å komme seg opp de første gangene men så er det gjort og det er rart med det jo lengere utover året det går jo kortere blir den dalen. Endelig kommer lyset tilbake og vi kan se sola i de øverste toppene. Jeg er akkurat som en flue når sola begynner å skinne på meg kvikner jeg til liv igjen. Men det er ganske mørkt kl 15.45.
Hytta hadde det bare bra den. Det er ikke mye snø på fjellet tipper 50-60 cm.

To søte småbarn.

Ja så har vi to hundet i huset. Trine til Johan er ganske allergisk så de kan ikke ha Ask lenger. Han er nå her på Setså inntil videre. Det går greit men vi må lære oss til å være mer bestemt med dem. Godt vi har en stor hundegård ca 25 m2. Vi får vel ta frem pulken å lære dem å trekke den slik at de kan være til hjelp når vi skal på fjell.

Svimsa.

Så var den herlige juletid over mad alt for mye mat.
Mandag startet jeg på jobb igjen. Det var ett himla snøvær og etter 15 minutters kosting og skraping var bilen klar for veien. Vindusviskerene gikk for fult og det samme gjorde varmapperatet for å få duggen av vinduene.
Da skjedde detmidt i Sanneseth stigninga sviktet vindusviskerene begge to. Vinduet ble tettere og tettere av snå så på Tuva var det å stoppe for å få ren rute. Neste stopp var busskuret på Leivset. Der stod Martin fysioterapeuten og ventet på bussen. Han hjalp meg med vindusviskeren jag sa hade og kjørte videre.
Spjoing da jeg kom på kontoret kom jeg på åååååå Martin kunne jo ha fått sitte på han har kontor i samme gang som jeg arbeider.
Neste morgen stod Martin igjen og ventet på bussen, da stoppet jeg å tok ham på. jeg måtte spørre ham om han trodde jeg var steike tullete og helt dement ettersom jeg kjørte i fra ham i går.
Ja ja slik går dagene her.

Birk og Ask.

Rattata og bror hans er ikke som andre vanlige hunder.
Ask har kosedyr hjemme i Bodø og når han er på Setså og savner bamsen sin er ørene til Birk eller "Rattata" gode å ha. Birk er enda mye hvalp og vet ikke helt hvor beina og hodet er i forhold til resten av kroppen. Så han er ett syn når han skal rulle rundt på gulvet. Det er bein over alt. Ask er den kjappe og smidige men ikke fult så glad i å trekke når jeg skal snørekjøre med dem.
I går kveld når rakettene skulle sendes opp tenkte vi at det er best å ha dem med så de ser hva som skjer. Jo da våknet jegeren i dem begge to. De skulle forsøke å fange rakettene hoppa og spratt. Jeg så for meg hunden i Peter Pan da han fikk Tingelingstøv over seg. Smellene er de ikke redde Birk har vært med på skyting på Ennan mens Ask er ofte på skytebanen med Johan.